Å stå i overgangsfasen

Hei! Jeg satt og reflekterte og mediterte litt over det å være i en overgang – litt sånn generelt, hva som skjer og hvordan det kan kjennes. Men også på min egen opplevelse akkurat nå.

Og så fikk jeg et bilde:

En flue står oppå et øye. Ikke ved siden av, men rett på selve øyeeplet. Den går rundt og rundt – og øyet ser bare rolig opp på flua. Observerer den. Reagerer ikke.

Det traff meg. Bildet sa mer enn ord kunne. Det kommer jeg tilbake til.

Før det skjer noe, skjer det ofte… noe

Før man kommer til en erkjennelse av at noe må endres, er det ofte en fase som kan være både diffus og frustrerende. Kanskje kjenner du bare en uro i kroppen, eller en tretthet som ikke slipper taket. Du prøver å gjøre det samme som før, men merker at det ikke fungerer lenger. Du gleder deg ikke over det du pleide, eller du kjenner deg litt avkoblet – som om noe i deg har lukket seg, uten at du helt vet hvorfor.

Det er ofte her det begynner: en følelse av at noe skurrer, uten at du har ordene for det ennå.

Å stå i mellomrommet

Mellomrommet – der det gamle slipper taket, men det nye ikke helt har kommet til syne – kan være både sårt og skremmende. Det er lett å ville hoppe videre, finne en løsning, få oversikt. Men det er også her noe viktig skjer. Noe modnes. Noe får lov til å dø, slik at noe annet kan fødes.

Bildet av flua og øyet ble for meg en slags påminnelse:Flua kan være det som føles påtrengende og forstyrrende – frykt, uro, irritasjon, tvil. Den vi helst vil børste bort. Men i bildet gjør øyet ingenting. Det observerer bare. Rolig.Og det er kanskje nettopp der kraften ligger.

Tre ord jeg kommer tilbake til

Når jeg selv står i en overgang, er det tre nøkkelord som er viktige for meg i det jeg står i:

1. Erkjennelse – av at jeg ikke kan være der jeg er. 2. Vilje – til å faktisk gjøre noe med det. 3. Tillit – til prosessen, til meg selv, til det som kommer.

Alle tre kan være krevende. Men de åpner også dører.

Du har et kompass

Jeg har vært gjennom mange overganger i livet. Kanskje du også?Og jeg kjenner igjen det der… alle tankene, all engstelsen. Men når jeg først har tatt valget, og begynt å gå i en ny retning, har det alltid kommet en følelse av lettelse – og av å være mer meg selv.

Vi har alle et kompass. Noen kaller det magefølelse, andre kaller det hjertet eller intuisjon. Det er den stille stemmen som sier: "Dette er riktig for deg." Det er ikke alltid den letteste veien, men det er den som drar i deg. Den som er sann.

Når flua viser vei

For meg ble flua en slags test. Ikke en trussel, ikke en fiende – men en liten bump in the road. En som kom tett på for å spørre: "Er du tro mot det du egentlig vil?" Øyet i bildet, det som bare observerer, ble et symbol på det som ser klart – når følelsene surrer og virvler rundt.

Når jeg står i noe vanskelig, hjelper det ofte å stille meg noen enkle spørsmål: Hva er det egentlig som skjer nå? Hva vet jeg om det som har vært? Hva vet jeg om det som faktisk er, akkurat nå? Og hva vet jeg om det som kommer?

Det gir meg fotfeste – og en slags retning midt i alt det usikre. Men så kommer et punkt hvor det ikke lenger handler om å forstå mer. Da handler det om å tørre.

Tørre å ta steget, tørre å satse. Og vet du – det er også helt greit å utsette. Noen ganger trenger vi litt tid før vi er klare. Men på et eller annet tidspunkt kommer valget tilbake. Og når tålegrensa er nådd… da vet du det. Da er det tid. Og det er helt greit at det skjer på din måte.

En liten invitasjon til deg

Kanskje står du midt i en overgang nå selv. Kanskje det føles kaotisk, eller bare litt tett. Om du trenger noen å sortere med, lufte tankene, eller bare få hjelp til å løfte blikket litt – så er jeg her. Ikke for å gi deg fasiten. Men for å minne deg på at du har den selv. Noen ganger trenger vi bare litt fart på veien. Den 13. august har jeg også satt opp en sirkel, som kan være fin å delta på for de som ønsker å justere kursen sin for å finne fotfeste videre. Se under "arrangementer". Jeg ser deg gjerne der.

💙– May Brith