Å møte seg selv - i livet, i andre, i stillheten.

Har du lagt merke til hvordan vi noen ganger reagerer sterkt på små ting? Kanskje en kommentar setter seg, kanskje vi blir irritert over noe helt hverdagslig – eller vi kjenner en glede uten å helt vite hvorfor.

Disse små øyeblikkene er nøkler.

Observasjon – å legge merke til

Når vi stopper opp og bare legger merke til hva som skjer inni oss, får vi en nøkkel.

Observasjon betyr å ikke dømme eller analysere alt. Det betyr å være vitne: «hva skjer i meg nå?»

Det kan være ro, Det kan være uro. Tanker, følelser, rastløshet, stillhet. Alt sammen er velkomment.

Et bilde på det kan være at man sitter ved elvebredden. Bladene som flyter forbi er tanker, følelser og opplevelser. Vi trenger ikke hoppe uti for å fange dem. Vi kan sitte på bredden og se dem gli forbi.

Hva om du ser på livet som en scene. Alle du møter spiller en rolle i livet, i skuespillet ditt. Omgivelsene er kullissene som gir opplevelsen enda mer dybde.

Og regissøren det er deg.

Hva ser du da? Kan man se at hendelser og det man opplever har en sammenheng, og springer ut av en kilde...jo nemlig deg?

Og igjen...dette handler ikke om at du er «skyld» i noe, men det gir deg herredømme over livet ditt. Det setter en helt ny tone i orkesteret ditt.... men nå skal jeg ikke begynne å blande inn orkester her, når vi allerede har et skuespill på gang...

Jeg inviterer deg til å leke litt med tanken... Hvis du har eksempelvis en tante som har vært en skikkelig nøtt og «pain in the ass» i livet ditt, hvilken rolle har hun hatt, hvilket tema har hun spilt ut i livet ditt?

Hva har du lært?

Forsøk da å se på det med observatørens rolle. Hvilke kvaliteter har du lært deg? Har det gjort deg mer bevisst noe, om ikke akkurat der og da, men når du ser tilbake på det, hva har det gjort med deg?

Speil – verden, livet, skuespillet viser oss oss selv Ofte tror vi at vi reagerer på andre. Men egentlig er verden et speil. Når noen vekker irritasjon i oss, peker det på en del av oss selv vi kan bli mer bevisst. Når vi kjenner glede, minner det oss om hva vi lengter etter å lever mer av. Alt blir et møte med oss selv. Det blir en mulighet til å se dypere. Ikke for å ta skylden, men for å ta ansvar for vår egen opplevelse og hvo vi vil gå videre. Det er deilig å være nær de som gir oss glede, letthet og bare god stemning. De som speiler det vi synes er ok i oss selv. De som gir oss mer utfordrende følelser er lette å stemple som det ene og det andre, men det kan være speil på hvordan vi oppfatter oss selv. Blir vi stadig engstelig for å være rundt noen fordi vi føles oss kritisert, så er det kanskje et speil på at du trenger å hevde deg selv, og se din egen verdi. At du er god nok, som du er. Det vil kanskje peke i retning av at du er din egen verste kritiker. Det som er magisk, er når man åpner for å se det slik, og ser sidene i seg selv, kan det gjøre at man slipper å møte på samme reaksjon flere ganger. Men det er grenser for hva vi skal analysere i oss selv. Faktisk mange ganger må du sette en grense for hva du skal ta innover deg. Men du kan likevel legge det bak øret, - ok, så dukket denne reaksjonen opp igjen, kan det fortelle meg noe? Ressonerer det i meg? Hvis ikke, kan det være veldig viktig å se på grensene sine... og let it go... Grenser - Å ta vare på seg selv Å observere og se speil betyr ikke at vi alltid skal stå i alt. Vi trenger sunne grenser. Grenser er ikke harde murer – de er myke rammer som gjør at vi kan være oss selv med ro og selvrespekt. Hvis vi ikke setter grenser, kan vi faktisk begynne å bære andres følelser som våre egne. Det kan sette seg i kroppen, som uro, stress, vondt i magen, spenninger i hodet eller andre steder. Da går vi rundt med en energi som egentlig ikke er vår, og det tapper oss for krefter. Kjenner du deg igjen? Jeg har lenge vært i øvingslokalet her. Og vil sannsynligvis fortsette å dukke opp på workshops her, for å si det slik. Som sensitiv, så var jeg veldig var på stemninger og krasse situasjoner tidligere i livet. Blandet med en litt lav egenverdi og selvrespekt, ble det overload. Det som gjorde at jeg fortsatte var min vilje. Uten Viljen kommer man ikke langt. Vi kan velge å bruke viljen oppbyggende eller destruktivt. Viljen er kraften som setter handling bak innsikten, slik at du ikke blir værende i det som holder deg nede. Oppbyggende er viljen om det gir deg ro, eller noe positivt. Destruktivt blir det om du bruker viljen til å presse deg til å fortsette med noe som tapper deg, og at du går over dine grenser. Observasjon er altså ikke nok alene. Du kan observere at du blir sliten, stresset eller urolig. Du kan få speilet av omgivelsene at du trenger tid for deg selv. Men har du ikke vilje til å gjøre noe med det, vil du bli stående fast i samme mønster. Så kanskje du kan prøve dette i dag: Observer et lite øyeblikk, se hva det speiler i deg, og kjenn etter om det er tid for en grense. Og husk – viljen er din venn når du skal handle på det du ser. Det er ikke lett, men jeg heier på deg! Vil du prate med meg, så er jeg tilgjengelig på telefon, zoom og fysisk møte her på Steinsholt.<

Mer om hvordan jeg kan støtte deg, leser du fremst på hjemmesiden. Du er hjertelig velkommen! Gjør noe fint for deg selv. <3

- May Brith