Veien tilbake til meg - etter babybobla og alt det andre

I dag var første feriedag for meg og lillegutt. Samboeren min vil også få ferie om kort tid. Dette vil være en tid å komme inn i en annen rytme, en rytme med rom for å utforske, være hjemme og ta ting som det kommer. Å være tilstede med det som er og det som skjer. Det er ikke alltid jeg har følt at jeg har klart å være helt tilstede i meg selv i kombinasjon av å være mamma. Men jeg kjenner at det blir lettere og lettere å mestre. I dag løp Sølve ut døra i bare totittene.

Helt selv.

Han kom tilbake med jord mellom tærne og et lekent smil, et smil som sa - yes, frihet!

Og der – akkurat da – kjente jeg noe i kroppen som jeg ikke alltid har kjent på i denne mammareisen:

Plass.

Luft.

Et glimt av meg selv. Tid til en kaffekopp - faktisk!

Det er noe med den første feriedagen.

Når tempoet senkes og du kjenner at alt du har holdt sammen,

alt du har vært for noen andre,

får lov til å hvile litt.

Og kanskje – bare kanskje – får du kjenne etter:

Hvordan har egentlig jeg det?

Det har blitt lettere å få litt plass til meg selv. Jeg har vært gjennom en liten baug.

Helseutfordringer som satte meg ut.

Jobb. Sykmelding.

Morsrollen på fulltid.

Og en understrøm av utmattelse som ikke lot seg hvile bort.

Det var så mange lag som ble berørt med det å bli mamma.

Kroppen. Tankene. Følelsene.

Og ja – sjelen også.

Det er rart hvordan man kan være omgitt av kjærlighet og likevel kjenne seg isolert.

Hvordan alt det fine du har – også kan kreve mer enn du trodde du hadde å gi.

Hvordan du kan elske noen med hele hjertet ditt og likevel lengte etter

et rom som er bare ditt.

Jeg hadde egentlig en fin graviditet.

Full av glede, forventning og kjærlighet til den lille Knerten i magen.

Vi fant det ut ganske sent – uke 11 – og selv om jeg hadde kjent på utmattelse,

tenkte jeg at det bare var helsa som tok en liten dipp igjen.

Det rare var bare at jeg ikke hadde noen kontakt med det spirituelle da.

Ingen sterke drømmer, ingen dyp intuisjon.

Ikke den magiske åpningen jeg hadde hørt at noen får.

Jeg følte meg glad og takknemlig, men også litt “flat” på innsiden –

som om den delen av meg som pleide å være koblet på noe større,

bare hadde slått av lyset en stund.

Det var ingen sorg i det – bare undring. JEg har jo så ofte før kjent at det kan komme en følelse av tomhet før en større forståelse, eller et gjennombrudd står for tur. Det tok bare så lang tid denne gangen.

Og i ettertid ser jeg kanskje at det måtte være sånn.

At jeg skulle være fullt og helt til stede i det jordiske.

I kroppen. I omsorgen. I det konkrete.

Da presset kom, ble også de gamle mønstrene mine veldig tydelige.

De som handler om å bære. Ta ansvar. Holde oversikt.

Passe på at ting ikke blir feil. Ha kontroll.

Det var som om hele systemet mitt gikk inn i et gammelt gir –

og samtidig fikk jeg se dem på en ny måte.

Denne gangen klarte jeg å møte dem med medfølelse.

Ikke som noe galt eller slitsomt, men som deler av meg som hadde forsøkt å beskytte meg så lenge.

Og bare det – å se dem, anerkjenne dem, og ikke dømme dem –

gjorde noe med måten jeg sto i det hele på.

Det siste halvåret kjenner jeg at noe begynner å bevege seg igjen.

Små glimt, store glimt. Små åpninger. Store åpninger.

Små rom som åpner seg i brystet mitt – der pusten får plass, og kreativiteten igjen har får titte frem.

Og kanskje… kanskje det gjelder deg også?

Kanskje du kjenner deg igjen i noe av dette.

Kanskje du også har hatt en fase der du bar alt.

Der du mistet deg selv litt, selv om alt var “bra”.

Kanskje du kjenner igjen trøttheten, lengselen, styrken – og savnet etter deg selv.

Det er deilig og befriende å kjenne veien hjem igjen.

Fra ei som har stått i det – og fortsatt står i det –

May Brith.