Over bekken med lupiner i hånden

Hei! I dag vil jeg dele noe som jeg opplevde i går, som litt hverdags-magi. Ikke alltid er det de store tingene som setter oss i kontakt med det vi kan kalle flyt eller kontakt med oss selv. Av og til, og kanskje alltid, vil det å bryte rutiner være med på å la deg kjenne deg i en slik god sone. Nå er jeg i en situasjon der jeg har mulighet til å hente lillegutt i barnehagen litt tidligere enn de som jobber til kl. 16, men jeg vet inderlig godt hvordan det er når dagen er som et tettpakket skjema... Men jeg inviterer deg til å la rutine være rutine, og se om ting bare kan flyte litt mer, ta noen andre valg enn de du vanligvis tar. Vi her hjemme har også noen mer (eller mindre) støttende rutiner som bærer oss gjennom hverdagene, med barnehagehenting, laging av middag, spise, lek og kos og så legging av lille «grevling». Men denne dagen gikk vi en liten tur etter å ha kommet hjem fra barnehagen. Fiskegratengen var satt i ovnen og passet seg selv. Det var ikke det store, men like over bekken her - åpne for et bittelite eventyr. Over bekken med lupiner i hånden I dag gikk vi over bekken. En liten tur, bare jeg og Sølve. Vi trengte ikke vite hvor vi skulle – bare at vi gikk. Han plukket pinner, jeg plukket lupiner. Og da vi var klare, kom Andreas kjørende for å hente oss. Sølve fikk “styre” bilen hjem – fullt fokus, store øyne, små hender. Så trygt, så enkelt. Så riktig. Hjemme ventet fiskegrateng. Han spiste ikke så mye, men det var egentlig ikke maten som var viktig. Det var rytmen. Samværet. Roen. Nå sitter vi i sofaen og ser "Blaze". Nye bøker ligger på bordet, kjøpt av pappa med kjærlighet. De venter på å bli åpnet. Når han er klar. Og jeg – jeg kjenner at alt dette er praksis. Ikke som i "øvelse" – men som i liv. Dette er sirkel. Dette er healing. Å gå over bekken. Å ta imot blomster. Å bli hentet. Å dele kvelden med to hjerter jeg elsker. I dag trengte jeg ikke gjøre mer. Bare være i rytmen som allerede bar meg. Ønsker deg en fin dag videre hvor enn du befinner deg.