En sjelsdialog – til deg som har ventet på deg selv

Denne teksten kom til meg som en indre samtale – stille og tydelig. Som om noe i meg endelig fikk slippe til. Kanskje det er en sjelsdialog. Kanskje du kjenner den igjen. For noen ganger er det ikke verden vi venter på – men oss selv. Jeg står nå i begynnelsen av noe jeg har båret på lenge, kanskje ikke i form, men av styrke og lys. Jeg har ventet, på dette opplegget en god stund nå, faktisk flere år. Jeg har ventet og pusset og prøvd. Jeg står her nå og vil ut, ut til dere som trenger en havn, en vei dere lengter etter å åpne. Vær dere selv i møte med verden. Å være selvkritisk er lett, vær åpen, vær trofast mot den du lengter etter å være. Ha tillit til prosessen og stegene som utformer seg. Det vil være dager hvor du bare setter deg ned med tvilen godt plantet i fanget. Tvil ikke kjære deg på at veien vil åpne seg. Det kan ta noen år, dager eller timer, så fortsetter du...i det stille...eller et brak.Det er som en sky som glir forbi og det blir en klarhet som den fineste soldag, en følelse av endelig å få puste..du kjenner deg hel, langsomt tar du stegene igjen, gjennom et landskap med kratt, men også myke blader du kan trå på som leder deg videre gjennom skogen, som er en del av deg. Du mønstrer på en båt, og senere vil du komme i havn. Dette skjer ikke over natten, men med stødige og forsiktige steg. Har du noen gang åpnet, tvilt, sett deg tilbake og forlangt svar? Hør meg, vis meg! Dette er den sanne veien mot det du ønsker å oppnå, ikke av perfeksjon, men gjennom en strøm av bevissthet som lengter etter å utfolde seg. Et tornekratt kan bli til de fineste løvblader på et eiketre, rakt, stort og utfoldende. Du kjenner det rasler, ubehag kan komme, men du bare vet at – dette er veien. Du kjenner det kommer noe stort, som bare DU vet. Ingen kan verifisere dette. Dette er noe som skjer i deg selv... gjentatte ganger må du kanskje kjenne denne strømmen før det får fotfeste videre, inn gjennom skogen - din skog. Så hva skal til, spør du, hva må til for at denne veien åpenbarer seg, den stille veien som fører fram? Lek, læring, lærevillighet, utfoldelse av den største trøst om at alt vil gå bra, som du vet. Sett deg ned litt, finn fram pen og papir. Skriv de første fem setninger som bare du vet er de beste for deg. Hva ønsker du? Hva vil du? Hva lengter jeg etter? Skriv de ned, med litt luft rundt. Sett deg ned et kvarter hver dag, eller om gangen, og se om det er noe mer som vil fylles ut mellom linjene i det du allerede har skrevet ned på papiret. Dette er en øvelse, for livet, for gleden og det som bor i deg, som vil fram og ut. Hvem er dette for? - alle, men spesielt deg som sitter på grenen, som du er på vei til å sage av...hvil i det møtet. Sannferdig. Avventende. Stille ventende på at noe skal skje før det som er uungåelig skal skje. Bam. Du er en ny versjon av deg selv, mer håpefull, mer styrket, kanskje med noen sår og skrubbmerker her og der, men rikere i opplevelser. Livet er som skapt for lek og morro...vel, lek og morro kan komme i forskjellige former. Fortvil ikke over utseende på det du møter. Det er måter du kan nå lærdom på, DIN lærdom. Vi alle går veien. Dette livet er så skjørt, så spesielt, så spennende og ekte.Har man lyst har man lov. Tillatelse sier du, hva trengs? Veien min har vært opp og ned og til siden, fylt med gnagsår, tornekratt og bushmen, noen ganger bare blæh. Men det har også kommet så mye godt, som bare har åpnet seg opp gang på gang. Denne gangen føler jeg det igjen, den åpenheten, den iveren og den genuine lysten og følelsen av at NÅ er det slik. Det er slik at jeg nå venter ikke, men jeg lever, jeg lever i det som før er sagt i et litt annet område bak ordene. Jeg har lyst, jeg har driv, og nå er tiden her... Hvis du vil, går vi sammen i dette.