Kom hjem, kjære du...

Jeg satt i ro og kjente en strøm av kjærlighet og friskhet komme til meg, som om det var havet som omsluttet meg.

Da åpnet ordene seg - som en formidling fra feltet jeg bærer og er en del av. Jeg deler det her, i tillit til at det kan berøre den

som trenger å lese det. Jeg inviterer deg til å lese med hjertet og ikke hodet...

Kom hjem, kjære du...

Kom hjem kjære du, deg som venter, lengter, som kjenner det strømme

mot deg, men ikke enda vet hvor det skal begynne. Du som tviler som trenger en vei å holde fast i. Du har kjent det lenge har du ikke? Jeg vet det kan være vanskelig å kjenne den

«riktige» veien - den som styrker, gir, løfter og gir deg gleden i hverdagen. Du har stått fast, og kjenner at det du ønsker er å komme i gang med livet. Følg dette. Vit at du har støtten. Du har støtte rundt deg - og i deg kjære.

Vet du at alle har et sted i seg som heter hjemme? Sjelen, din essens. Den som vet hvor du er på vei. En høyere visdom, et visere aspekt av mennesket du er. Tenk deg et hav. Der du som mennesket er steinen - en manifestasjon av liv her på jorden. Bølgene rundt deg støtter, følger rytmen din, setter deg i kontakt, som ER kontakt. Du føler det er stille fordi du er i ro. Du ser det fysiske rundt deg. Men for å komme i kontakt med den delen av deg som er mer enn den steinen, da kan du følge de strømningene som er havet rundt. Vannet som omslutter deg er alle steder. Det gir liv. Noen ganger er vannet klart, andre ganger flyter det grums, da er det grumset du ser først, fordi dette føles mer fysisk... Men er det hele sannheten? Det klare vannet, strømningene rundt deg er også sant. Smaken, lukten, sansene - alt er en del av det. Vi kjenner via våre kropper. Vi er sansende vesener på denne planeten. Vi søker ro... Hva gir deg ro? Hvordan kommer du dit? For å forme steinen du er, jobber vannet kontinuerlig på det faste. Det er et løsemiddel. Vannet er essensen av følelser, intuisjon, vårt ubevisste - det dypet i oss som kan gi oss svar. Vent ikke mer kjære du... En formidling fra feltet jeg bærer... - May Brith.